Turneringspoeng

I standardspillet endres bare solospillerens poeng: et vunnet spill legger til verdien, et tapt spill trekker fra det dobbelte av verdien, og forsvarerne får ingenting. Turneringspoeng, kjent som Seeger-Fabian-systemet, legger til faste poeng slik at hvert spill er verdt å spille, og et tapt spill også belønner de andre spillerne.

Et vunnet spill gir verdien pluss 50 poeng. Et tapt spill koster det dobbelte av verdien pluss 50 til. Når solospilleren taper, får hver av de andre spillerne 40 poeng ved et bord med tre, eller 30 poeng ved et bord med fire, der giveren, som står over given, også får dem. Disse poengene føres på en turneringsliste ved siden av de vanlige poengene, og spilleren med høyest turneringssum vinner.

Spill-knappen setter opp 12 runder, en offisiell liste på 36 giv ved et bord med tre eller 48 ved et bord med fire; færre runder kan velges i oppsettet for et kortere spill. Med en fjerde plass ved bordet får giveren i hver giv ingen kort, og given går videre til venstre, så alle står over etter tur.

I 1936 ble et poengsystem foreslått av Otto Seeger innført. Det ga solospilleren 50 poeng for hvert vunnet spill, slik at tapte spill kunne tas igjen raskere. På den 18. Skat-kongressen i 1962 ble det supplert med et forslag fra Johannes Fabian, som la til poeng for motstanderne og giveren når et spill tapes. Det utvidede systemet er fortsatt grunnlaget for offisiell turneringsskat: et tapt spill koster 50 poeng pluss det dobbelte av verdien, og motstanderne får 40 poeng hver ved et bord med tre, eller 30 hver, giveren medregnet, ved et bord med fire.

Turneringer setter fire spillere ved hvert bord der det er mulig og spiller 48 giv i en økt, mens bord med tre spiller 36. Med fire ved bordet gir giveren bare til de tre andre og deltar ikke i given.