Hva er Fangst-Go?
Fangst-Go, også kalt Atari Go eller førstefangst-Go, er Go med ett enkelt mål: den første spilleren som fanger en stein eller en gruppe steiner, vinner partiet med en gang. Steinene settes ut og fanges akkurat som i vanlig Go, så en stein eller gruppe uten friheter tas av brettet, og den fangsten avslutter partiet.
Det er ikke noe territorium å telle og ikke nødvendig å vite når et parti er over, og derfor er fangst-Go det klassiske første spillet for nybegynnere. Det trener ferdighetene alle Go-spillere trenger: å telle friheter, å se atari, å holde egne steiner sammen og å skjære motstanderens fra hverandre.
Det fungerer best på et lite brett som 7×7 eller 9×9, og det kan også spilles med handikapsteiner.
Regelendringer
| Regel | Vanlig Go | Fangst-Go |
|---|---|---|
| Slik vinner du | Vanlig GoHa flere poeng enn motstanderen når begge spillerne passer. Fanger er bare en del av poengsummen. | Fangst-GoFang minst én av motstanderens steiner. Den første fangsten vinner partiet med en gang, uansett hvem som gjør den. |
| Fangst | Vanlig GoSteiner uten friheter fjernes, og partiet fortsetter. | Fangst-GoSteiner uten friheter fjernes som vanlig, og partiet slutter med det trekket. |
| Selvmord | Vanlig GoIkke tillatt: du kan ikke sette en stein som etterlater din egen gruppe uten friheter, med mindre den fanger. | Fangst-GoDet samme: selvmord er ikke tillatt, så du kan ikke tape ved å fylle din egen siste frihet. |
| Pass | Vanlig GoTo pass på rad avslutter partiet, og brettet telles opp. | Fangst-GoDet er lov å passe. Passer begge spillerne på rad før noen har fanget, telles brettet opp som i vanlig Go. |
Historie
Fangst-Go vokste frem fra undervisning, ikke fra turneringer. Lærere i Øst-Asia har lenge brukt førstefangst-spill for å introdusere barn for Go, og i Japan er spillet kjent som Atari Go, etter ordet for en stein eller gruppe som er ett trekk fra å bli fanget.
Den japanske proffen Yasuda Yasutoshi har gjort mer enn noen annen for å spre det. Fra 1990-tallet fremmet han fangst-Go i skoler, på sykehjem og i lokalsamfunn som en måte å bringe folk sammen på, og beskrev tilnærmingen i boken Go as Communication. Go-klubber og lærere over hele verden bruker det nå som første steg på veien mot det fullstendige spillet.